Quantcast
Channel: BEKK Open » sosiale nettverk
Viewing all articles
Browse latest Browse all 5

Massesamhandling skaper muligheter og verdi

$
0
0

Massesamhandling defineres av Wikipedia som et selvorganiserende samfunn hvor individer går sammen om å produsere et felles gode. Vi vil i denne artikkelen ta for oss hva som har gjort massesamhandlig mulig og hvordan mange av oss spiller en aktiv rolle i den nettverkede informasjonsøkonomien. Dette har åpnet opp for nye muligheter når det kommer til hvordan både enkeltindivider og virksomheter skaper og distribuerer informasjonsvarer.

Informasjonsvarer skiller seg fra fysiske varer. De har ingen materiell form og slites ikke ut eller brukes opp på samme måte som en fysisk vare. Vi kan si at informasjonsvarer er ikke-rivale, det betyr at varen har like stor verdi for neste forbruker. Det første eksemplaret kan være tidkrevende og kostbart å produsere, men kopiering og distribusjon av nye eksemplarer med billig datakraft og båndbredde, koster minimalt fordi innholdet allerede eksisterer.

Hva har gjort massesamhandling mulig?

Beveger vi oss litt tilbake i tid, ser vi at det 20. århundre var dominert av massemedia. Dyrt utstyr var nødvendig for å kunne sende ut radio og tv-signaler, så sendingene var godt gjennomarbeidet. Det var kun store kommersielle aktører som hadde mulighet til dette, ett typisk trekk ved industriell informasjonsøkonomi, som også kjennetegnes av passive forbrukere. De mange TV-seerne kunne ikke selv bestemme når eller hva de ville motta av sendinger, fordi dette ble styrt av kringkastingen.

Det har vært en drastisk utvikling på teknologifronten de siste 10-15 årene. Prisene på elektriske artikler har sunket og avanserte mobiltelefoner, digitalkamera og PC’er er blitt allemannseie. I tillegg til dette har internett blitt tilgjengelig for alle og vi har fått raskere båndbredde. De siste årene har det vært en eksplosjon av tjenester på internett der terskelen for å bli medlem er lav, og det kreves ingen datakunnskaper for å legge ut informasjon. Dette har ført til at det ikke lenger er noen begrensning på hvem som kan publisere innhold. Eksempler på slike tjenester er Facebook, MySpace, Flickr, del.icio.us og Twitter som mange av oss allerede er daglige brukere av.

sosialenettverk_mini

Figur: Facebook, Twitter og LinkedIn

Aktive brukere skaper verdi

Sosiale nettverk, som Facebook, hvor vi frivillig legger inn informasjon, tjener penger på å samle inn data om oss. De kan selge dette videre til annonsører som driver målrettet markedsføring. Dette er informasjon som KGB tidligere torturerte folk for å få tak i, mens vi nå deler den med nesten alle og enhver helt gratis. Vi legger igjen spor etter oss selv over alt på nettet. Søkeordene som du skriver inn hos Google eller linker du klikker på, hjelper faktisk Google med å forbedre søkene sine via deres PageRank algoritme. Anbefaler du en bok, skriver en anmeldelse på Amazon eller tagger bilder på Flickr, skaper du ikke bare verdi for leverandøren av tjenesten, men også for andre brukere som deg selv.

Det er altså aktive brukere som skaper størst verdi i sosiale nettverk og innholdstjenester, og som gjør at de utvikler seg i positiv retning. Nettverkseffekten, ett mønster man har funnet ved å se på hvordan nettverk har utviklet seg i tidligere sammenhenger beskriver nettopp dette. Verdien av å bli med i ett nettverk er avhengig av hvor mange som allerede er med i nettverket. Dersom antall brukere har kommet opp i ett visst antall, såkalt kritisk masse, vil nettverket få en selvforsterkende effekt.

Bidrag fra brukere er en forutsetning for sosial programvare

For å tiltrekke seg medlemmer må leverandører tilby attraktive tjenester eller nyttig innhold. Som tilbyder av tjenester, er det produsenter av innhold man bør rette seg mot først. Med produsenter mener vi brukere som publiserer websider, blog-artikler eller laster opp bilder og videoer. Disse bidragene medfører at folk som har noe å kommentere, tagge eller se på, følger med etter hvert. Forrester Research (se figur under) deler brukere inn i forskjellige kategorier ut fra hvor aktive de er innenfor sosial programvare. Øverst på stigen finner vi de største bidragsyterne, men folk fra alle kategorier er en forutsetning i all sosial programvare. Dersom alle satt og skrev på sin egen blogg, men ikke brydde seg om hva andre skrev ville det ikke vært like motiverende. Og hvis ingen hadde oppdatert statusen sin på Twitter, ville det vært meningsløst å følge hverandres oppdateringer.

Ladder

Figur:  The Social Technographics Ladder, Forrester Research Inc

Motivasjon for å bidra

Vanlige folk legger ned mye tid og krefter i fri programvare prosjekter, redigerer artikler på Wikipedia, leter etter gull sammen med GoldCorp eller stiller datamaskinen sin til disposisjon for å lete etter utenomjordisk intelligens. Selv om man ikke nødvendigvis får betalt i form av penger, har den enkelte mye glede av å føle tilhørighet og samarbeide om å skape noe. Anerkjennelse, status, læringsglede og interesse for det man er med på å lage, er også vanlige motivasjonsfaktorer. Fri programvare bevegelsen har demonstrert at tusenvis av adskilte, frivillige mennesker kan skape innovative produkter og tjenester som utkonkurrerer selv de største og best finansierte virksomheter. Kjente eksempler på slik massesamhandling er Linux, LAMP-stacken, Open Office og Wikipedia.

Virksomheter involverer kunder og partnere i større grad enn tidligere

Stadig flere bedrifter tilgjengeliggjør informasjon som tidligere befant seg i lukkede, interne systemer med partnere, ansatte, kunder og andre interessenter. Ved å gi andre tilgang,  i form av data på et strukturert XML-format, som en tjeneste eller liknende, åpner det seg nye muligheter. Det som motiverer virksomheter til å åpne opp og dele, er at de innser at det finnes veldig mange kreative folk på utsiden av bedriften som sitter inne med gode ideer som man selv ikke har tenkt på eller har kapasitet til å gjøre noe med. Både små og store bedrifter kan redusere sine egne forsknings- og utviklingskostnader ved å slippe til andre med bidrag. Involvereres flere parter øker sjansen for at noen kommer opp med en innovativ tjeneste, som igjen tiltrekker seg flere brukere og utviklere. Amazon har erfart at jo mer data de eksponerer mot omverdenen, jo mer interessante verktøy vil eksterne lage. På denne måten har de fått i stand et helt økosystem av partnere og tusenvis av utviklere som ikke en gang står på lønningslista si! Ved å dele en bit av fortjenesten med partnerne sine, har Amazon fått til et kostnadseffektivt partnerskap og utvidet rekkevidden til produktene og tjenestene sine.

Andre store virksomheter som Google, Skype, YouTube, MySpace, Facebook, Twitter, Flicker, eBay har også åpne API som tredjeparts utviklere kan integrere og utvikle mot. Dette har gitt en positiv og selvforsterkende nettverkseffekt. Det finnes også norske bedrifter som har gjort dette i håp om å oppnå tredjeparts innovasjon:

Kort fortalt

Det er idag få fysiske begrensninger for informasjonsproduksjon, noe som har ført til en mer demokratisk, distribuert og billigere informasjonsdeling. Nye samhandlingsinfrastrukturer har gjort det mulig for tusenvis av individer og små produsenter å samarbeide om å produsere produkter og tjenester.  Det er de økende mulighetene for enkeltpersoner som er hoveddrivkraften bak den nettverkede informasjonsøkonomien. Det foregår også store endringer i hvordan virksomheter og økonomien vår fungerer. Bedrifter har begynt å skape, designe, utvikle og distribuere produkter og tjenester på helt nye måter enn tidligere. Dette medført nye og innovative løsninger når det kommer til samhandling og  forretningsmodeller.


Viewing all articles
Browse latest Browse all 5